Ett år etter

I dag, akkurat nå, er det ett år siden jeg måtte forklare tyske ferieturister hvorfor jeg satt på jobb å gråt.

Jeg husker jeg var ferdig på jobb kl.15.00. Var hjemme alene, så jeg skulle bare skifte om, å gå ned på butikken for å kjøpe inn noe mat. Somlet litt, som alltid. Skulle bare sjekke facebook før jeg løp ut døra. Åpnet nettleseren, som automatisk åpner sol.no som startside. Der så jeg overskriften om at det hadde vært en bombe i Oslo. Først ble jeg irritert. Så ble jeg redd. Så gikk jeg på butikken. Der hadde ikke folk fått det med seg. Jeg sendte mld til pappa og Mads, som jeg viste var i Oslo området. Begge var for så vidt landt unna, og i god behold. Pappa sendte også mlt om at onkel Terje og co hadde det bra. Så kjente ikke jeg flere.

Gøril kom, og vi snakket sammen. Rett før jeg skulle gå på jobb igjen, leste vi igjen nye overskrifter om at noen drev å skøyt på Utøya. Vi visste ikke hva Utøya var, eller AUF for den del. Gøril mente det ikke var sant. Hun mente at det måtte være en eller annen ungdom som ville ha oppmerksomhet, og at han ønsket å dra oppmerksomheten vekk fra Oslo og Regjeringskvartalet.

Vi skjønte ikke omfanget, men vi tente ett lys i resepsjonen på vandrerhjemmet. Vi visste jo at det var alvorlig. Men vi trodde at det var Oslo som var hovedmålet, og at det var der det værste hadde skjedd. Lite visste vi.

Da jeg våktnet neste morgen skrudde jeg på både TV og radio. Tårene begynte å renne igjen. Jeg ble bare sittende foran TV'n å se og gråte. Etter hvert innså jeg at som den eneste igjen på NFHS skjønte jeg at jeg måtte ut å henge opp flagget. På halv stang. Jeg følte stort ansvar for det flagget, og gikk å fikset på det hele dagen. Jeg ble liksom aldri fornøyd. Og det er kanskje ikke så rart...

----

I dag besøkte jeg grava til en av dem som ble drept på Utøya. Jeg klarte ikke å ta den innover meg. Kanskje jeg ikke klarer det heller.



Synne