Ett år etter

I dag, akkurat nå, er det ett år siden jeg måtte forklare tyske ferieturister hvorfor jeg satt på jobb å gråt.

Jeg husker jeg var ferdig på jobb kl.15.00. Var hjemme alene, så jeg skulle bare skifte om, å gå ned på butikken for å kjøpe inn noe mat. Somlet litt, som alltid. Skulle bare sjekke facebook før jeg løp ut døra. Åpnet nettleseren, som automatisk åpner sol.no som startside. Der så jeg overskriften om at det hadde vært en bombe i Oslo. Først ble jeg irritert. Så ble jeg redd. Så gikk jeg på butikken. Der hadde ikke folk fått det med seg. Jeg sendte mld til pappa og Mads, som jeg viste var i Oslo området. Begge var for så vidt landt unna, og i god behold. Pappa sendte også mlt om at onkel Terje og co hadde det bra. Så kjente ikke jeg flere.

Gøril kom, og vi snakket sammen. Rett før jeg skulle gå på jobb igjen, leste vi igjen nye overskrifter om at noen drev å skøyt på Utøya. Vi visste ikke hva Utøya var, eller AUF for den del. Gøril mente det ikke var sant. Hun mente at det måtte være en eller annen ungdom som ville ha oppmerksomhet, og at han ønsket å dra oppmerksomheten vekk fra Oslo og Regjeringskvartalet.

Vi skjønte ikke omfanget, men vi tente ett lys i resepsjonen på vandrerhjemmet. Vi visste jo at det var alvorlig. Men vi trodde at det var Oslo som var hovedmålet, og at det var der det værste hadde skjedd. Lite visste vi.

Da jeg våktnet neste morgen skrudde jeg på både TV og radio. Tårene begynte å renne igjen. Jeg ble bare sittende foran TV'n å se og gråte. Etter hvert innså jeg at som den eneste igjen på NFHS skjønte jeg at jeg måtte ut å henge opp flagget. På halv stang. Jeg følte stort ansvar for det flagget, og gikk å fikset på det hele dagen. Jeg ble liksom aldri fornøyd. Og det er kanskje ikke så rart...

----

I dag besøkte jeg grava til en av dem som ble drept på Utøya. Jeg klarte ikke å ta den innover meg. Kanskje jeg ikke klarer det heller.



Synne

Selger Karmøy

Jeg prøvde vertfall. Min søte lærer Geir sendte meg mld om ikke jeg kunne snakke med en usikker jente som ikke visste hvilken skole hun skulle velge. Sto mellom Ringeriket og Karmøy. Først tenkte jeg at det ville vært typisk om det sto mellom Namdals og Karmøy... Da hadde jeg jo selvsagt solgt inn Namdals!! Namdals ligger i hjertet for alltid. Og pappa hadde ikke blitt spesielt glad om jeg gjorde noe annet heller...

Uansett, jeg ringte henne to ganger før i dag. Kom ikke gjennom, og glemte det. Helt til Geir maste igjen! Tenkte at det var særdeles uhøffelig å ringe kl.22.00 på kvelden, men Geir mente det var null stress. Så da gjorde jeg det da.

"Møtte" en sprudlende stemme i den andre enden; var ikke noe problem å ringe så sent. Vi begynte å snakke, og hun lurte på ting om selve øya Kamøy. Måtte jo fortelle at de på Karmøy tror verden ble grunnlagt der, og at de tror det er verdens og Norges navle. (Absolutt ikke :). Fortalte om de fine strendene, den noen ganger alt for lange veien til sentrum og fastitileter rundt skolen. Snakket forbanna fort. Fikk nesten ikke puste. Pinlig, når jeg tenker tilbake faktisk. Men hun jattet med, tror ikke det var så farlig.

Hun skulle gå det samme som meg, BRO og Sjø. Uansett hva hun velger har hun et fantastisk år i vente. Fortalte om Sør-Amerika så godt det lot seg gjøre. Er ikke så lett å selge inn en FANTASTISK tur på 4,5 uker på en times lang telefonsamtale. Gjorde så godt jeg kunne, tror hun forsto omfanget.

Det kom mange minner ut av denne samtalen. Snakket om rommene, internatene, forstuene og fellesarealene. Jeg ser jo for meg mine folk, på min skole når jeg snakker om det. Kjenner at jeg savner det, men ikke overdrevent mye. Det var fantastisk, men det er over, og det er helt greit.

Vi snakket om det fantastiske utelivet i Kopervik, og mulighetene for å feste! Minnene fra det er uslåelige. For en utenforstående (heter det det?) må det ha sett helt tullete ut, men for meg er det ett av de morsomste minnene jeg har. Vorsing på de rareste plasser; bak en idrettshall, langt inne i skogen i en gapahuk, i et sykkelskur, på en åker! You name it, we did it! For ikke å snakke om da vil løp fra politiet... Hærregud, for et år :) Eller da vi leide hotellrom, og satt 30 jenter på et dobbeltrom uten å bli busta? VI ER AWESOME.

 

Jeg husker alt som om det var i går. Jeg elsker minnene, og jeg glemmer dem aldri. Aldri har jeg opplevd så mye rart og spennende, nytt og uforutsigbart på ett år. Jeg kan jo ikke annet enn å selge inn Kamrøy til denne jenta for alt det er verdt? Jeg elsker Karmøy. Og med en normal innstilling, normal sosial antenne og en lyst til å kaste seg ut i det som kan bli hennes beste år, så kommer hun, garrantert, til å få et år hun aldri vil glemme i positiv forstand! Ingenting er som et år på folkehøgskole. Så mye sosial input får du ikke noe annet sted.


Skal ikke si at alle som gikk på Karmøy hadde det superdupertfantastiskflott. Men, jeg så at det er VELDIG hva du gjør det til selv. Funker ikke å sitte på rommet å vente på at morroa skal starte. Du må fikse det sjæl. Kanskje ikke alle er din nye bestevenn for livet, men én person av hundre skal du kunne klare å finne. Det mener jeg oppriktig. Men selvsagt finnes det også negative ting. Hvorfor henge seg opp i det? Det er ikke det jeg husker! Det er ikke noe jeg minnes om skolen. Jeg valgte å fokusere på alt som var bra, noe som gjorde at jeg hadde et toppers år, og sitter igjen med hærlige minner!

Jeg håper du klarer å bestemme deg, og at du velger det som føles riktig for deg, Margit! Et flott år får du uansett hva du velger! Men...

Jeg elsker Karmøy!

- Synne

Tvil?

Jepp, bare derfor.