VI KLARTE DET!

(dette er veien, og her er den forholdsvis fin!)
Aldri for har hele BRO kommet seg opp po Chacaltaya.

Vi voktner av at vekkerklokka ringer halv 6, som vanlig. Spiser en god frokost po Casa Alianza, for bussen kommer og henter oss. Po bussen hadde vi en kjempeflink guide; Carmen. Hun var veldig flink i engelsk, og tok godt vare po oss. Vi kjorer ut av La Paz, og opp mot El Alto. El Alto er en fattig by som ligger po hoyden over La paz. Er helt utrolig og se. La Paz ligger liksom i en dal, STOR dal. Og absolutt hele dalen er fylt opp av hus. Og i det du tipper over kanten og ser landskapet over, er det bare enda flere hus! Det er so stort at det ikke er mulig og forestille seg! I El Alto bor alle de fattige, og jo lenger ned du kommer i dalen, jo rikere er de.

Uansett, vi kjorer gjennom El Alto, og opp mot fjellene. Mange merker hoyden, sier de. Guiden sier det er psykisk. Men noe merker man, vi reiser tross alt fra 3650 moh, til 5400 moh. Vi kommer opp po ei vidde, og landskapet er utrolig. Desverre er det vanskelig og fo det fram paa bilder... Vi kommer til foten av fjellet, og bussen begynner og klatre. Vi sitter i en eldgammel bus fra 80-tallet sikkert. I en homp, blir setet til Maja oelagt, og hun kan ikke lene seg bak. Sier vel sitt. I starten er det greit, helt til vi begynner og klatre po utsiden av fjellet. Det er rett opp paa den ene siden, og rett ned paa den andre. Veien er so smal at du ikke ser kanten fra bussvinduet. Det homper og er svingete. Flere begynner og grote. Jeg klamrer meg fast i Karoline, og stirrer i setet foran meg. Hver gang vi svinger eller kjorer over en homp holder hele bussen busten, og jeg kjenner fingrene til Karoline bore inn i arma. Det er ikke for vi er oppe, at vi faktisk kan puste ut. Mange merker hoyden, og tar litt oksygen for vi begynner og go opp. Alle bestemmer seg for og prove og komme opp, og vi legger i vei. Geir forst. Vi gor sakte. Veldig sakte. Vi skal bare go 100 meter, er ikke sikker po om det er hoydemeter eller bortovermeter. Vi er paa 5300 meter nor vi starter. Etter noen skritt blir jeg andpusten. Merker ikke noe annet en det. Mange er kvalme, har vondt i hodet og sliter med pusten. Vi gor po en lang rekke, sikksakk. Det gor veldig sakte, likevel hiver vi etter pusten. Tar pause etter 1 min. Begynner og go igjen. Tar ny pause etter 1/3. Folk begynner allerede og bli hengende bak. Det er kaldt. Begynner og go igjen. Geir, som har gott opp her 6 ganger, og besteget Kilimanjaro ivertfall to ganger, slakker av enda mer po tempoet. (kilimanjaro er bare 400 meter hoyere enn Chacaltaya). Jeg, Oda, Julie og Monique foler oss i relativt god form, og klarer og holde folge med Carmen. Ikke helt da, for hun bare loper opp som ingenting. Vi kommer litt over halvveis, og Geir gor fremts igjen. No merker jeg ingenting lenger, pusten er normal og det er ganske varmt. Sola titter sovidt frem. Vi nermer oss toppen, og Geir bestemmer at alle skal ta 300 skritt til. Ingen tror po at vi nor toppen av 300 skritt. Geir begynner og telle. Jeg gor like bak han. 1 skritt er vel 1/3 normalt skritt. Vi passerer 100, og folk henger pa. 200; toppen nermer seg. po 298 nor Geir toppen! Alle er i ekstase, og fantastisk fornoyd med at de selv, og BRO som gruppe har kommet seg opp! Geir sier det er forste gangen hele BRO kommer opp! Det er fantastisk! Utsikten er enorm, men desverre er det en del skyer i veien. Tar noen bilder, for vi mer som loper ned. Vi brukte 45 min opp, og 10 min ned.

Nor vi kommer ned er det mange som vil ha oksygen. Geir sier jeg er klysete, og at han skal banke meg nor han har fott i seg oksygen. Jeg merket ikke noen forskjell fra 3650m til 5400. Han inviterer meg til og bestige Kilimanjaro, det har jeg lyst til! Er mange som ikke merker noe serlig po hoyden, men vi er forkjolet hele gjengen, so trykket i hodet oker, og det tar lang tid og hente seg inn igjen etter et hosteanfall. Vi begynner og grue oss til bussen ned, men bode jeg og Karoline sovner, so kan ikke ha vort so ille.

Vi kjorer rett po Burger King og feirer!

So barer det til dagens neste post; firhjulinger!!! De er ikke helt klare nor vi kommer fram, so vi gor i dyreparken som ikke ligger 5 min unna! Po veien din finner jeg, Adele og Oda vor forste PEPSIMAX siden Sola. Vi kjoper soklart!! Smaker ikke helt som den skal, men er likevel awesome! Kommer til dyreparken, og Geir spaserer rett mot reptilhuset. Jeg nekter komplett og vore med inn, da de har slanger der inne. Stiller meg utefor og ser po apekatter, pappegoyer, lamaer og condorer(?). Marlene prover og ovrebevise meg om og bli med inn, men klarer og unnslippe med groten i halsen. Toler ikke tanken po slanger. So jeg og Marlene kikker po alle dyrene ved utgangen, og venter po at de andre skal komme. De har selvsagt funnet en annen utgang, og vi er forlatt. Begynner og rusle tilbake veien vi kom fra, men horer putselig noen snakke bak oss. Der gor en stressa Geir.

Vi fikk utdelt hjelmer, hansker og briller. Jeg kjorte sammen med Ingrid. Ovekjorte litt rundt i gata, for vi la ut po tur. Var bare og gasse og bremse, so var veldig lett og kjore. Ingrid kjorte forst. Vi var i den forste gruppa. Kjorte i tre timer! Stoppet en del ganger for og ta bilder, og samle alle sammen. Ingrid kjorte hele veien til El Alto, men jeg kjorte tilbake. Vi kjorte ganske lenge po vanlig traffikert vei, men den familien som var med oss var utrolig flinke til og ha kontroll po oss. Folte meg trygg hele tiden :) Kjorte i solskinn, og fikk sett mye fantastisk landskap, befolkning og utkanten av byen. Dette hadde vaert en av de BESTE dagene jeg kan komme po!

Desverre har jeg fott det meg og bli redd for og si sonn. Jeg er blitt redd for og si at alt er bra, og at det er tilnermet perfekt. For det blir det ikke.

Jeg klarte og miste mobilen min i bussen hjem. Grot i hele gor kveld, fikk ikke sove i natt, og grot da jeg voktnet. Ikke fordi jeg er so lei meg, mer fordi jeg er irritert, sint og frustrert. Sinnsykt irritert og frustrert. Mobilen var helt ny, en mnd ca. Det kostet meg og fo den, men jeg elsker den! Geir provde alt han kunne for og fo tak i den, men det er ikke enkelt. Endte opp med at vi sendte mld om at jeg var villig til og betale 1000 bol om de kom til adressen vi bor po. Sjansen for det er so liten at jeg gidder ikke hope. Den er borte og det mo jeg bare akseptere. Nekter og la meg selv odelegge turen av den, og mo bare ta konsekvensene nor jeg ikke klarer og passe po tingene mine. Kommer derfor til og bli lite blogging fra om med onsdag.

No begynner for og voktne, er vel snart frokost. I dag skal vi bare vaere po Casa og ha foredrag. Blir greit med noen rolige dager.

- Synne